mosesisivet

I don't know how I got here, I just know that right now, I'm here, and I'm desperate.

I don't know when my heart started doubting You and Your love

or when I started to believe that You don't want to do me good, but truth is: it's all there. 

The unbelief, the questions, the doubt, the fear

Maybe it's always been there in the deep, in the darkness - hiding

So, Jesus, the covers blown

I'm naked again

I need You to do that miracle You do

When You touch my hard and broken heart with Your oil

and I'm made whole again

It's a giant leap of faith

To trust that You that I don't see, will carry me to the future that You promised, but I don't see

Still in my hour of need, I know that's exactly what I need to do

Trust You

Trust Your plan

Trust Your love

Trust Your heart 

Honestly, Lord, I don't know how to do this

I'm not even on my knees

I'm flat out on the floor

Crying, praying, hoping, surrendering

Begging for breakthrough

Knowing You are the only one that can make me new

Lord, I don't know how I got here, I just know that right now, I'm here, and I'm desperate. 

 (Recommend background music: Third Day - "Take it all" eg. http://www.youtube.com/watch?v=7EnIMvXzpzo)

"Noen av de beste strendene i verden finner man jo fra Nord-Vestlandet og nordover. Der det virkelig er kaldt. Det er jo egentlig sløseri?!" hevdet jeg i lunsjen en fredag. Min kollega Olga smilte og sa: "Det er jo det han driver med, Gud. Hele tiden, sløseri. Tenk på alt som blomstrer eller bærer frukt på steder der det nesten ikke er folk. Så mye overflod. Det er jo det som er det vakre."

Jeg ble sittende igjen undrende og med aldri så lite ærefrykt ved tanken.

Selv elsker jeg det jeg kaller "alle vårens nyanser av grønt". Jeg legger merke til det hver eneste vår. Når trærne begynner å få blader har alle forskjellig nyanse av grønt. Noen er mørkegrønne, noen er helt lysegrønne, noen er nesten gule. Man har ikke virkelig sett grønt før man har betraktet en åsside tidlig på våren. Når det nærmer seg høysommer er fenomenet over, da er det stort sett en nyanse av grønt igjen, en dypgrønn en, da går bartrær nesten i ett med løvtrær.

Dette er bare ett av uendelig mange naturfenomener som strengt tatt ikke hadde vært helt nødvendig, men Gud kan jo ikke stoppe med og være seg selv. Han sløser.

Vi holder på å bygge hus. Det er ikke alltid så lett å holde seg til budsjettet. Ved å legge til en tusenlapp her, og et par hundre kroner gange 12 der, kommer man så mye nærmere det man virkelig ønsker seg. Selv om vi prøver å tenke fornuftig og spare der vi kan, kommer vi ikke utenom den sannheten at dette huset skal bli vårt hjem, kanskje for resten av livet. Selv om det ikke er ferdig så elsker vi allerede vårt hjem. Så innimellom, ja ganske ofte, sløser vi.

Jeg har en nevø. En stilig kar på halvannet år. Han elsker fotball. Kanskje ikke helt av fri vilje, men fordi pappaen hans elsker fotball. Han har fått nye fotballsko. Det er kanskje ikke helt nødvendig at en halvannetåring har fotballsko, men han elsker skoene. Hvis noen kommer til og glemmer å kommentere Mathias svarte og gule pumasko med kunstgressknotter, da tramper han godt i bakken, så skoene blir lagt merke til. Det er sabla søtt, men strengt tatt ikke helt nødvendig. Skjemmer vi ham litt bort? Ja, visst gjør vi det.

Jeg er klar over at den påstanden jeg nå legger opp til er på sterk kollisjonskurs med mange ideér om kristen livsstil. Alle mine pietistiske forfedre eller formødre ville helt sikkert tatt meg i streng skole om disse uhørte påstandene hadde nådd deres ører, der bak i historien. Jeg skal ikke harselere med den på mange måter respektable livsstilen, og verdiene om gudsfrykt og nøysomhet. Jeg mener ikke at man ikke skal leve et utsvevende liv, uten omsorg for de fattige. Jeg mener heller ikke at man skal la seg fange av materielle verdier, det gir ingen varig glede. Her har vi godt av å lære av tidligere tiders gode idealer. Det er likevel min klare påstand at pietismen sporet totalt av. Et eller annet sted på veien mistet man Guds raushet og elleville kjærlighet av syne.

For det er det siste jeg ønsker å skrive noe om og skape et bilde av. Gud har vært så enormt raus med meg. Han har gitt livet mitt så mange nyanser. Hver gang det blir vår blir jeg på ny kjent med den fossen hans nåde er. Jeg får bade i hans kjærlighet så ofte jeg vil. Han gir meg gode gaver, gøye gaver og noen ganger råflotte gaver. Mange av dem er mye mer enn det som hadde vært nødvendig. Han bygger sitt hus, meg, med en slik omsorg, kjærlighet, raushet og et totalt latterlig budsjett at jeg mer enn en gang har følt at han sløser bort alt han har på meg, uten å få så veldig mye tilbake. Gud deler gladelig av sin overflod. Det er kult å tenke på at når det gjelder nåde og kjærlighet, og en rekke andre fenomener, har vi en Gud som sløser.

Å miste mamma var og er brutalt. Snart ti måneder etter, kan jeg fortsatt ikke helt fatte at hun er borte. Jeg hadde aldri forestilt meg at mamma ikke skulle være her til min 30-års dag, min og Kims første bryllupsdag og en rekke andre merkedager. Jeg kjenner en ubeskrivelig tomhet og dyp sorg ved tanken på at mamma aldri fikk bli bestemor til mine barn.

Selvfølgelig har jeg sørget. Mamma var vis, trygg, varm og veldig til stede (mesteparten av tiden, i alle fall). Tim har sagt det best: "Mamma var magisk". Alt dette sier at vi har mistet en som var uerstattelig og umistelig. Alt ble snudd opp ned.

Hvis noen hadde fortalt meg på forhånd at jeg ikke kom til å tale i mammas begravelse, tror jeg at jeg hadde blitt overrasket. Jevnt over har jeg hatt lite å si de siste månedene. Jeg vet ikke om det er riktig å si at jeg har vært tom for ord. Det er nok mer riktig å si at det er få ord som har vært verd å bruke, få ord som har vært gode nok. Men nå skjer det noe?

Jeg begynner å få behov for å sette ord på det som skjer. Det er nemlig, om noe forsinket i forhold til naturen, blitt vår. Knopper brister, noe spirer i dypet av meg. Det er ganske mektige saker. Heldigvis har jeg evige ord å støtte meg til for å sette ord på fenomenet. I tiden etter krisen er det ikke alltid så lett å vite hvem man er. Jeg har til tider hatt svært vanskelig for å kjenne meg selv igjen. Da gjelder det å klamre seg til Guds løfter om at han skal skape noe nytt. Om at han vil vende sorgen til gledesdans og gi meg hodepryd i stedet for aske.

I gammeltestamentlig tid var den vanlige sørgedrakten sekk og aske. Jeg har ikke kledd meg i noen av delene det siste året, men bildet er sterkt og tydelig nok. Jeg har ikke problemer med å identifisere meg med at jeg har vært følelsesmessig og tankemessig kledd i aske. Det kan godt være noe tid igjen til jeg føler at jeg virkelig er kledd i kongelige klær, og kan kaste meg ut i dansen, i sann glede. Likevel, håpet har virkelig våknet. Gjennom smerte, sorg og press har Gud formet meg på nytt. I dypet av mitt indre presses gull og diamanter frem. Mirakler som bare Han, som vender alle ting til det gode, for dem som elsker Gud, kan gjøre. En dypere medlidenhet, en annerledes tro, vissheten om at noe vakkert fødes på nytt ut av asken.

Og dersom du ikke tar mitt ord for det, eller du ønsker en annens perspektiv på den samme prosessen, kan du se denne: Beauty will rise - Steven Curtis Chapman

Var inne å sjekka litt statestikk på bloggen i dag. Jeg ble ydmyk. Uten noen oppdatering siden i sommer har jeg likevel treff på bloggen nesten hver dag i januar.

Det kjenner jeg at jeg har lyst til å si takk for... TAKK!

Jeg eier en stasjonær MiniDisc. Det er i utgangspunket sabla sært, den ser jeg. MiniDiscen er i tillegg en såkalt NetMD. Det vil si at du kan laste ned MP3 filer og smelle dem rett inn på en MiniDisc - det er jo noe man stadig får bruk for. Det var nå engang det selgeren overbeviste meg om den gang jeg brant av 3 000 spenn i Sony butikken i Bergen. Nettfunksjonen har jeg aldri brukt, og spilleren har mest av alt vært brukt som en humoristisk illustrasjon på min svakhet for dingser. Etter hvert har jeg utviklet en teori om at nettopp dette kjøpet var det som drev min økonomi i grøfta, og som førte til et konstant 3 000 kroners etterslep og evig underskudd. Nå har det blitt orden på økonomien, men det har også blitt lengre mellom MiniDiscens velsignelser.Likevel, om ikke annet har MiniDiscen gitt meg mang en god latter. Spesielt har venninne Rebekka kost seg med denne humoren, og hver gang jeg har vært blakk har hun ledd og sagt: "Det er den derre MiniDiscen, Siv..."

Jeg er velsigna med en fantastisk menighet. Et hjem og en familie, og det er en mor, en far og en storebror i huset. Vidunderlige pastorer som gidder å gå med meg når jeg selv har fått nok av meg. På onsdag hadde jeg et møtepunkt med pastor Tove. Henne ærlighet, kjærlighet og kjennskap til meg og min historie er uvurderlig. Jeg fortalte om uro, rastløshet og vanskelighet med å finne stillhet."Selv om det blir stille utenfor meg blir det ikke stille inni meg", avslørte jeg.  Vi snakket om stillheten som er livsviktig. Jeg fortalte om press fra mange kanter, høyt tempo og lite pusterom. "Dess mer press, dess mer Jesus," svarte Tove.

Peter Halldorf sier at hovedårsaken til moderne utbrenthet ikke nødvendigvis er tempoet og travelheten, men fragmenteringen. Med fragmentering mener han at vi forsøker å løse problemer og uro med å gjøre noe nytt. Dele oss opp i flere deler, og gi ut mer av oss selv på flere arenaer. Han sier videre at når vi kjenner på uro og lysten til å fragmentere er oppskriften: "Gå dypere..." (Sitert etter egen hukommelse fra en tale av Elin Linde Fagerbakke Kvinner i Nettverk - Kvinnekonferanse 2008)

Jeg tok noen bestemmelser på onsdag. Jeg er nødt til å finne stillheten igjen. Det tok ikke lang tid før jeg møtte uroen. Jeg ville bare noe annet enn å være stille. Det var tid for å ta opp kampen.

Og det er her MiniDiscen kommer inn. Jeg spiller vanligvis musikk fra iPoden når jeg har stille stund, men stadig oftere befinner denne seg i bilen. Jeg måtte ty til den gamle bunken med disker. Støvet ble børstet av en gammel klassiker. En miks jeg selv må ha laget en gang i 1998 eller noe sånt, og som jeg poetisk nok har kalt "Soulhealing Ballads".

"Find me in the River. Find me on my knees." Det var bare å komme seg på kne. "Even though you're gone, and I'm cracked and dry."

Jeg ser bildet. Jeg er som et inntørket elveleie. "Find me in the river. I'm waiting here for you." Vente... Vente... Tvinge seg til å vente.

"When all around has fallen, your castle has been burnt. You used to be a king here, now no one knows your name." Igjen, jeg ser bildet. Det er jeg som er den desorienterte krigeren. "Come, lay your weary head." Kan jeg klare å hvile litt?!

"...Your skin is now your only armor. Wear your scars like medals...  defender of the faith." Der sier du noe, forsvaret har falt. Det er ikke mye annet enn egen hud å beskytte seg med. Men hva er det du sier? Medaljer, forsvarer av troen. Meg? Skadeskutte, fortvilte, desorienterte meg?

Ja, du..."I'll place my sword upon your shoulder. Come. Rise with me" Bildet av meg som blir slått til ridder blir sterkt, talende og fornyende.  Knel: desorientert... reis deg: gjeninnsatt og med ny hensikt...

Det begynner å piple fram noe. Det smaker liv. Det lukter vår.  Det føles som varme. Det er brann. "And my heart burns for you"

Den gamle disken åpent opp for en reise, nytt liv og Guds nåde på ny. Det er ikke verst for et bomkjøp og noen gamle Delirious?-sanger. (Tekstene er sitert fra Delirious? album Cutting Edge 3 & 4)

Når jeg tenker tilbake på 2009 er det lett at det først og fremst blir Kim jeg tenker på. Og sånn skal det vel også være... Men det er også annet som har preget året som gikk. Kim og jeg ble sammen først i april, og før det skjedde det også viktige saker.

I begynnelsen av 2009 satte jeg meg som mål at jeg ville lære å la mitt forhold til Gud bli en hjertesak, mer enn en viljesak, hodesak, samvittighetssak eller noe annet. Jeg ønsker bare å elske ham mer, la meg bli elsket mer og vokse i dybe med ham. Et sånt mål er vanskelig å måle i ettertid, men likevel kan jeg si: "Ja, jeg elsker ham mer!"

Jeg var ikke forberedt på at 2009 skulle bli nok en leksjon i Guds taiming. Det begynte med at Gud kjærlig snakka til meg om dette i forbindelse med bursdagen min. Etter det har han, gjennom hva han gjør i livet mitt, vist at han har total kontroll over alt som skjer med meg. Det er spennende å se hvordan Kim kom inn i livet mitt på nøyaktig det rette tidspunktet for både meg og han. Eller hvordan hendelser som ser mørke og desillusjonerende ut, blir fantastiske gleder og seire fordi Gud snur det til noe godt. Igjen, og igjen og igjen...

Nå sitter jeg her, på tampen av et år og føler meg rikt velsignet. Det er med håp, glede og forventning jeg går inn i det nye året. Hvis det blir like bra, eller til og med bedre enn dette, da vet jeg snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg selv. Fremdeles lengter jeg etter Gud, og vil bare ha mer av ham. Mer av hans måte, hans vei, men først og fremst hans hjerte også for 2010.