"I open my heart, embracing your change, on you I fix my gaze. Why do I worry about tomorrow, when you are the One who holds my future in your hands.?" - Sara Kelly -
Livet mitt har forandret seg på flere forskjellige områder i løpet av det siste året. Relasjoner har blitt annerledes, noen sterkere mens andre har blitt mindre betydningsfulle. Hendelser uten for min kontroll har satt dype spor hos noen av mine nærmeste. Valg jeg har tatt har ført til at dynamikken mellom meg og mine venner er annerledes. Jeg befinner meg i et nytt landskap.
Forandring? Jeg opplever igjen og igjen at det alltid er noe i meg som stritter imot forandring. Enten forandringen er til det bedre, til det verre eller at den simpelthen bare representerer en ny vei, finnes det neppe noe så konservativt som min egen menneskelighet.
Jeg skulle ønske jeg var modigere, og raskere til å akseptere at livets krumspring oftest kommer i rett tid, og er nødvendige. For når jeg har lagt livet mitt på alteret, og gitt det til Livets Herre kan jeg med sikkerhet vite at han har full kontroll på retningen. Etter å ha strittet imot i lengre tid ender jeg som regel opp med en intens lengsel etter Hans nærvær. Bare i livgivende intimitet med Jesus Kristus finner jeg noe som ligner ro og aksept. Dess lenger jeg befinner meg i Hans armer og ved Hans føtter dess lettere blir det å omfavne forandringen.
Å overgi seg til forandring vil alltid fremkalle en følelse av å kaste seg ut på tusen favners dyp, å overgi seg til vinden, å brette ut vingene, av å gi seg hen. Det er å lene seg tilbake i et tomrom, som egentlig ikke er et tomrom, men et sted hvor jeg blir tatt i mot av de evige armer. Det er å tråkke ut i løse lufta, uten å vite om lufta kan bære deg. Det er å gå på vannet? Det er å komme ut av en tunnel i full fart på vei ut på ei bro som viser seg å ikke være der, og dermed bli hengende i løse lufta. Overgivelse er et avgjørende øyeblikk hvor man bestemmer seg for tro eller ikke tro. (Noen ganger blir man hengende lenger enn det som er menneskelig mulig, og øyeblikket kan føles uendelig lenge, trolig spiller Guds evighetsperspektiv oss et puss her.)
Hvor lett er det ikke da å holde igjen, krype sammen i seg selv og velge mine gamle strategier. Å unngå det som er skremmende, og gjemme seg bort, isolere seg og pakke seg inn i ensomhet, og dermed også selvmedlidenhet. For meg krever det en hel del besluttsomhet, nåde og noen ganger også desperasjon å ta det valget som er vanskeligst, og mest riktig. Ingen tar det for meg. Jeg har ene og alene ansvaret for mine beslutninger om hvem jeg vil være, og i hvor stor grad jeg ønsker å være avhengig av Gud.
Det ironiske er nemlig at å vokse i frihet er å vokse i avhengighet av Gud. Jeg ser det stadig klarere. Når jeg prøver å klare meg selv, når jeg velger mine egne veier og strategier da ender jeg opp med å vikle meg inne i nett av dårlige mestringsmekanismer og tillærte metoder som er basert på løgn og frykt. I motsatt tilfelle, når jeg velger å klamre meg til Gud for hvert eneste valg, hvert eneste minutt, med alt jeg er og har, da bobler gleden og friheten frem i meg og jeg danser livet.
For meg henger forandring og frihet tett sammen. Jeg kan ikke se hvordan jeg kan få frihet uten forandring. Det er også svært vanskelig se for seg forandring uten at jeg blir satt i frihet fra meg selv. Dette kan se ut som sirkelargumentasjon, men det er det ikke. For all frihet og forandring begynner med tilbedelse av Jesus Kristus. Å leve i et kjærlighetsforhold til Ham, og la Ham få absolutt autoritet i livet mitt, søke Ham fordi Han er Gud og å leve så tett med Ham at jeg blir preget av Hans herlighet. Det er ingen sirkel. Han er begynnelsen og enden. Han alene setter fri. Bare i Hans nærvær kan jeg oppleve varig forandring.
Livet i Ånden er en hårfin balanse mellom handling og venting. Når det er Ånden som har styringen blir jeg nødt til å lytte, vente og bevege meg varsommere. Det er krevende å holde seg i ro til jeg er sikker på at det er Gud som taler. Ikke bare krevende, det er faktisk dødelig?
I denne prosessen av selvdød tror jeg at jeg mest av alt blir testet når deg gjelder forandring. Spørsmålet er igjen og igjen det samme. "Våger du, Siv Ragnhild, å stole meg også nå. I nye omstendigheter, uten de menneskene du er vant med å støtte deg til. Uten å vite noe om morgendagen. Uten å se veien. Våger du å stole på at det er Meg som handler i livet ditt. At det er Jeg, din Gud, din Far, din Skaper og din Frelser som har mine hender om din fortid, nåtid og framtid. Jeg saboterer ikke for deg, se Jeg skaper noe nytt. Jeg ødelegger ikke, nei Jeg elsker med evig kjærlighet."
Den amerikanske forfatteren og pastoren Chuck Swindoll sier det sånn: "Forandringens fiende nummer en er den harde kjerne av selvopprettholdt, syndig natur inne i deg. Som et bortskjemt barn har den blitt tilfredstilt og degget med i årevis, og den vil derfor ikke gi opp uten et anfall av dårlig humør. Kjøttet dør en langsom, bitter og blodig død - sparker og kjemper hele veien."
Utfordringen for meg ligger alltid i å velge å være i Guds nærvær lenge nok til at våger å omfavne det han gjør i livet, selv om det ofte innbærer enorme omveltninger. Jeg har en tendens til å unngå felleskap med Han, når jeg vet at forandring er i lufta. Jeg lar frykten styre meg en stund, men Hans kjærlighet overbeviser meg alltid. Lar jeg meg elske lenge nok, finner jeg alltid at Han er til å stole på. I Hans øyne møter jeg trygghet og forståelse, og da blir tillit ikke så vanskelig lenger. Det er igjen tid for å overgi seg til de forandringene Han gjør i livet mitt.
