Jorda rundt på flipp-flopps, såre tær og islandske landslagsspillere
Det er sommer, og som overbevist Havaianas-fan blir alle sko erstattet av overpriset plast mellom tærne. Etter et par dager innkjøring utgjør mine to par flipp-flopps mine absolutte sommerfavoritter. Jeg har alltid hevdet at man kan gå i flipp-flopps til verdens ende.
Vel, det var før mesteparten av huden under begge mine storetær forsvant etter harde møter med sportslige aktiviteter i litt for klamme sko (ja, jeg vet det er ekkelt, men det er en essensiell del av historien og må være med). Den første seriøsen blemmen (bokstavlig talt) tok form da jeg forsøkte å spille beachvolly i Allstars. Den neste kommer jeg til nå og den henger sammen med islandske landslagspillere. Hold ut det er en tråd her!
På forespørsel fra min kjære søster Mai Lillian troppet jeg opp på fotballtrening med Torridal ILs damelag for ei uke siden. Det viste seg å være en gjeng herlige unge og litt mindre unge damer som jeg absolutt kunne identifisere meg med. Fotballskoene mine var av plastmessig kvalitet og min høyre storetå har virkelig fått gjennomgå den siste uka. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor sårt det har vært å forsøke å få på plass hud igjen i sommervarmen på flipp-flopps, men ingen skal komme og si at jeg ikke har holdt humøret oppe.
I en alder av 28 år var gårdagen duket for min debut som fotballspiller i den norske serien, uavhengig av divisjon og aldersklasse. Godt teipet med sportstape og med nye fotballsko i ekte skinn klarte ihvertfall tærne seg godt. Det er mye som kan sies om det å begynne fotballkarrieren i høy alder. Kanskje er det mest bakdeler med det, men som en av mine medspillere uttrykte det: "Du er hvertfall ikke blitt ødelagt før, sånn som resten av oss."
Kampen i går ble sportslig sett en middelmådig debut. Vi spilte mot Donn, som hadde henta en del førstelagsspillere for anledningen, og kampen ble aldri spennende for å si det pent. Den siste halvdelen av andre omgang klarte vi å tette igjen bak, men det var vel mest på grunn av at våre motspillere mistet litt piffen i varmen. Sluttresultatet ble 7-0 og undertegnede fikk ikke altfor mange involveringer. Min oppgave ble å holde ei søt lita "Lindsy Lohan" fra Island. Hun var meg totalt overlegen i det meste,og jeg fant mye trøst i å få greie på at jenta jeg ikke klarte å følge hadde hatt enkelte innhopp på det islandske landslaget. Likevel, det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg bryr meg ikke så mye om ære og berømmelse, til det er jeg for realistisk og innser at det toget er gått. Men når man har et hjerte som banker for fotball er det så vanvittig morro å endelig få lov å trekke ei fotballtrøye over hodet, tre inn i uniformen og kjempe for et lag. Det var et lite pluss at trøya hadde et lekkert 7-tall bakpå, en glede som ble forsvinnende lite dempet av at det er flere spillere på laget med samme nummer.
God fotballsommer!
Vel, det var før mesteparten av huden under begge mine storetær forsvant etter harde møter med sportslige aktiviteter i litt for klamme sko (ja, jeg vet det er ekkelt, men det er en essensiell del av historien og må være med). Den første seriøsen blemmen (bokstavlig talt) tok form da jeg forsøkte å spille beachvolly i Allstars. Den neste kommer jeg til nå og den henger sammen med islandske landslagspillere. Hold ut det er en tråd her!
På forespørsel fra min kjære søster Mai Lillian troppet jeg opp på fotballtrening med Torridal ILs damelag for ei uke siden. Det viste seg å være en gjeng herlige unge og litt mindre unge damer som jeg absolutt kunne identifisere meg med. Fotballskoene mine var av plastmessig kvalitet og min høyre storetå har virkelig fått gjennomgå den siste uka. Jeg kan nesten ikke beskrive hvor sårt det har vært å forsøke å få på plass hud igjen i sommervarmen på flipp-flopps, men ingen skal komme og si at jeg ikke har holdt humøret oppe.
I en alder av 28 år var gårdagen duket for min debut som fotballspiller i den norske serien, uavhengig av divisjon og aldersklasse. Godt teipet med sportstape og med nye fotballsko i ekte skinn klarte ihvertfall tærne seg godt. Det er mye som kan sies om det å begynne fotballkarrieren i høy alder. Kanskje er det mest bakdeler med det, men som en av mine medspillere uttrykte det: "Du er hvertfall ikke blitt ødelagt før, sånn som resten av oss."
Kampen i går ble sportslig sett en middelmådig debut. Vi spilte mot Donn, som hadde henta en del førstelagsspillere for anledningen, og kampen ble aldri spennende for å si det pent. Den siste halvdelen av andre omgang klarte vi å tette igjen bak, men det var vel mest på grunn av at våre motspillere mistet litt piffen i varmen. Sluttresultatet ble 7-0 og undertegnede fikk ikke altfor mange involveringer. Min oppgave ble å holde ei søt lita "Lindsy Lohan" fra Island. Hun var meg totalt overlegen i det meste,og jeg fant mye trøst i å få greie på at jenta jeg ikke klarte å følge hadde hatt enkelte innhopp på det islandske landslaget. Likevel, det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg bryr meg ikke så mye om ære og berømmelse, til det er jeg for realistisk og innser at det toget er gått. Men når man har et hjerte som banker for fotball er det så vanvittig morro å endelig få lov å trekke ei fotballtrøye over hodet, tre inn i uniformen og kjempe for et lag. Det var et lite pluss at trøya hadde et lekkert 7-tall bakpå, en glede som ble forsvinnende lite dempet av at det er flere spillere på laget med samme nummer.
God fotballsommer!
