mosesisivet

Jeg må nesten fortelle videre om min nye "fotballkarriere". Skulle hatt noen illustrerende bilder, men det får komme i ettertid.

Det tok litt tid før jeg kom igang etter sommerferien for motivasjonen var litt laber. Men i forrige uke fikk jeg sms fra treneren som spurte om jeg kunne stille til kamp dagen etter. Når de spør så fint, tenkte jeg, da må jeg jo stille opp.

Etter en lang dag på lesesalen kjørte jeg til Hummeren hvor jeg skulle spille min første hjemmekamp. På vei oppover kjente jeg en klump av nervøsitet i magen, og jeg måtte rett og slett be litt. Jeg hadde hverken trent eller spilt for mye fotball over sommerferien og uten en eneste trening i beina var det nå tid for kamp. Jeg kjente at jeg var temmelig redd for drite meg ut, eller ennå verre ødelegge for lagkameratene, de stolte kvinner fra Torridal.

Men utrolig nok, da jeg entret banen i plask regnvær og torden, var det langt mellom tabbene, to målsjanser og god innsats som ble resepten. Jeg var lettet, mer enn noe annet. Vi vant 10-0, mot laget som ligger helt på bunnen av tabellen. Min første smak av seier og suksess, og det smakte godt. Det var også artig å kjenne at laget allerede betyr så mye at jeg faktisk blir nervøs før kamp.

Så nå er jeg registrert Torridalspiller, lisensen er betalt og jeg er forsikret mot idrettsinvaliditet, alt for den nette sum av 190 kr.

I dag er det kamp igjen, mot Otra i Evje. Jeg smiler og ler litt av hvor mye fotball det plutselig er blitt.