mosesisivet

En andaktbok er en fin liten sak å ha på do syntes nå jeg, spesielt når jeg har en liten bokholder som jeg har fått klemt inn bak et eller annet rør, på en måte som gjør at den står fint. Da kjenner jeg at jeg har rigga meg helt sånn som jeg vil.

I går leste jeg noe som jeg har tygd mye på. Det handler om hvordan man ser på ulike omstendigheter. Jeg har lenge visst at det ikke er noe særlig fruktbart å møte skiftende omstendigheter med "hvis bare". Hvis bare jeg hadde hatt flere venner... Hvis bare jeg hadde hatt en annen jobb... Hvis bare jeg ikke hadde blitt syk... Hvis bare mannen lot meg få viljen min litt oftere... Hvis bare det hadde vært litt færre menneskelige mennesker i menigheten... Eller titusen andre "hvis bare"-r som vi bruker som unnskyldning for å syntes synd på oss selv i omstendigheter som tar motet fra oss.

Som sagt, jeg har visst om "hvis bare"-fellene en stund, men jeg hadde altså ikke før jeg leste det i går fått med meg hva man kan si i stedet. De forløsende nøkkelordene er "selv nå". Uansett hva som skjer, uansett omstendigheter kan jeg få lov til å si "selv nå..." Selv nå vet jeg at jeg er elsket av Gud. Selv nå er jeg trygg på at Gud vil snu den situasjonen som ser umulig og fastlåst ut, til det beste for meg. Selv nå kan jeg tro at Gud har lovet meg fremtid og håp. Selv nå kan jeg juble over at jeg fremdeles har humøret i behold. Selv nå kan jeg prise Gud for hans godhet.

Er det ikke stilig? Jeg kjenner jeg får lyst til å prise ham litt her og nå jeg...